DESTINATIONASTRAY.COM

Ladies and gentlemen: I've finally gotten my own website!
If you want to keep following me around the world, please check out www.destinationastray.com - I will try to update the blog as often as possible and I already have lots of ideas, so I think it's gonna be really good!

So again: destinationastray.com
This is where the magic will happen from now on!

-Mari Clementine

Spiren i Peru: Machu Picchu

Jeg vet ikke hva de andre ser, men jeg ser et palass og folk som strømmer ned gatene. Jeg ser et stort tre av gull nede på den grønne plassen. Jeg vet ikke hva de andre ser, men jeg ser et sted jeg har drømt om å reise til i 7 år: Machu Picchu.

Det hele startet som klokka fire om morgenen. Det var et rush. Ikke alle var helt friske etter den siste bussturen over fjellet, søvn hadde vært mangelvare hele turen og vi klarte ikke engang å spise ordentlig en frokost. Jeg gjennomgikk mitt eget personlige mareritt da jeg fant ut at batteriet til kamera lå på hotellet og det lå ikke an til å bli en bra dag.

Fire timer med buss tog og mer buss senere sto vi i billettkontrollen med pass i hånda. Sola hadde nettopp titta frem fra skyene som til da hadde hengt tungt over den høytliggende delen av Amazonas jungelen. Turen dit hadde som dere kanskje skjønner vært en opplevelse i seg selv.

Machu Picchu ble bygget for litt under 1000 år siden og ligger 80 km fra Cusco, den gamle Inka hovedstaden. Ruinene ble ikke «oppdaget» før på 1900-tallet og er nå på listen over verdens 7 (nye) underverk. Turismen er regulert og det kryr av vakter og ikke minst turister.

Vi begynte med å klatre opp til de høytliggende delene av ruinene og derfra gikk vi i nesten to timer rundt i følge med guide og fikk høre om ofring av tenåringer og syfilis. Det ble fortellinger som jeg hadde lest før da jeg som 11 åring satte i gang med en historie basert i et veldig levende Machu Picchu. En drøm i oppfyllelse. Et underverk krysset av på lista.
    Jeg brukte de 45 minuttene vi fikk fri til å bare stirre ut i sola. Skyene hadde lettet og sola brant mot huden. Noen satte av sted mot solporten, men jeg bare satt. Jeg satt fortsatt etter lunsj nede i byen da en gjeng fulgte med Mathias inn i jungelen for å klatre i stiger. Helt ærlig har jeg fortsatt ikke klart å svelge opplevelsen.
   Jeg har ikke klart å svelge noe av Peru i det hele tatt og dette var den siste hele dagen vi hadde. 28 timer reise skulle startes på dagen etter. Til Lima, til Amsterdam, til Norge.

   

Spiren i Peru: Et Kongerike for en lama - Cusco

Det prikker. Fingertupper, lepper og fotsåler dirrer. Hjertet slår fort. Lufta i Cusco er tynn. Morgenen var slækk og vi startet ikke av sted før 10. Det ble en kort byvandring og mye byvandring. Mye shopping. Cusco var inkaenes hovedstat og nå også turistenes. De snakker engelsk her. De snakker mange språk her.
    Vi spiste lunsj på McDonalds og hørte på Aleksander og Kamilla prøve å føre samtaler på spansk. Det ble shopping, pruting og en del snakk. Jeg og Aleksander skaffet oss massasje på 30 minutter til 40 soles. Til middag gikk vi på Inka Grill der jeg og Vilde delte litt mat. Det har vært en avslappende og koselig dag. Vi er klare for Machu Picchu. 

 

Spiren i Peru: Titicaca sjøen - fra Puno til Cusco

“My name Marina, this Diego.” Hun smilte ned mot gutten hun bar på. Vi sto i en sivhytte, på en sivøy midt på Titicacasjøen, lokalisert på 3800 meters høyde. Guiden vår hadde fortalt at det bodde 4 familier på akkurat denne øya. De levde av fiske, jakt og turistene, som rullerte mellom denne og alle de andre flytende øyene. Sola slikket huden. Kulda vi hadde blitt advart mot var ikke noe sted å finne. Det var en bra dag.

Selv om noen fortsatt var syke etter gårsdagen og alle hadde vært i såpass dårlig form på vei opp til Puno at vi hadde kuttet ut halve dagsprogrammet, trillet bussen vår ned mot Titicaca-sjøen i 10-tiden. Vi ble delt i to og kjørt ut på verdens høyest liggende innsjø med små båter før vi kom til øya der Marina og Diego bodde. Det var tre damer med barn der, de snakket bedre engelsk enn alle andre vi hadde møtt i Peru, de hadde vært sitt lille marked der de solgte håndarbeid. Det var et stille liv. Mennene rodde oss ut på sjøen i sivbåter og vi ble hjulpet over i småbåtene våre igjen.

På land ble vi møtt av lunsjbokser som ble flittig tømt før vi nok en gang stålsatte oss for en 6 timers busstur (som endte på rundt 8 timer i stedet) over fjellet. Denne gangen var det høyeste punktet 4300 meters høyde og det var færre alpakkaer og færre syke mennesker, men det var likefult høydesyke ute og gikk. Allikevel: det var enda en flott busstur. Vi stoppet bare to ganger og det gikk generelt bedre med folk selv om vi ikke var fremme i Cusco før ti. Nå står en dag med utforskning for tur, før turens høydepunkt: Machu Picchu.

Spiren i Peru: Big in Peru - Snøstrom og Høydesyke

“Please.” Et eller annet på spansk. En penn, et papir. En bevegelse. Han ba meg signere med navnet mitt, sånn som flere andre i koret. Vi har sunget konsert på Diego Thompson (Skottland represent!) skolen, et tidligere misjonsprosjekt og en suksesshistorie. Det er 450 elever og strenge rutiner. Allikevel har flere av elevene kommet løpende ut av klasserommene for å få autografer og bilder med oss. Z-kjendiser i Peru, hvorfor ikke?

Allerede den natta begynte jeg å føle meg uvel. På vei ned til den norske skolen begynte det å slå ut. Frokosten gikk ikke ned. Jeg var svimmel og kvalm og satt i skyggen i stedet for å se på skilpaddene. Jeg var ikke klar for 6 timer risting til Puno. Jeg var ikke klar for 4500 meters høyde. Jeg var ikke klar for noe av det som kom til å komme.

Allerede i begynnelsen av turen gjennom ørkenenlandskapet ble jeg dårlig. Jeg var ikke den eneste, men jeg startet det. Kastet opp. Vi stoppet. Jeg hadde et dårlig øyeblikk ved siden av en kaktus, men det føltes bedre etterpå. En liten stund i alle fall.

Stigningen fortsatte og jeg ble betatt av landskapet. Alt var bra helt til vi ble stående på 4500 meters høyde i lang tid. Lungene skrek etter luft. Kvalmen kom tilbake. Det var iskaldt ute. Folk prøvde seg på en oppvarmingsøvelse, men så begynte det å små-sludde. Vi gjemte oss inne i kafeen i stedet. Det luktet parafin og flådd sau. Noen var veldig syke i bussen. Andre begynte å bli veldig syke ute. Jeg vandret meningsløst rundt og frøs. Jeg prøvde å synge litt for meg selv, men det var ikke nok oksygen igjen i lungene.

Da vi endelig kom oss på veien igjen begynte det å snø skikkelig. Vi måtte sakke farten blie flere timer forsinka til Puno. Jeg ble dårlig igjen. Mange ble dårlige. Vi fikk suite, men ikke varmt vann i dusjen. Jeg sovnet ikke den kvelden, jeg svimte av i senga mi.

Spiren i Peru: Kirker og Alpakkaer

Selv om mange var usikre på om stemmene kom til å holde fikk vi en tidlig start og dro av sted til Sion-kirken ved Diego Thompson skolen. Vi skulle synge under gudstjenesten her. Kirken var overfylt med peruanere og skandinaver. Det gikk på spansk og det hele inkluderte mye lovsang. Også på spansk. Det fine med det var at vi klarte å få med oss innholdet i sangene allikevel, vi kunne synge sammen.

    Vi holdt konsert, vi ba og koste oss selv om mange var slitne. Vi skulle fort tilbake til bussen, men endte med å vente på Endre – som hadde blitt den nye Justin Bieber i Peru og måtte ta bilder med alle jentene – og så Aleksander, som også skapte en del BieberFever og måtte ut av bussen for å pose i vei. Utrolig kult hvor populære vi er her nede.

   

Tilbake i byen gikk vi til «turist-hotellet», et 5 stjernes hotell med svømmebasseng, skilpadde på 160 år og alpakkaer for å spise lunsj. En hel haug slang seg i boblebadet etter lunsjen og det ble tatt mye bilder med eksotiske dyr. 

    Så var det fritid til middag, noe som ble brukt på dusjing, avslapping, en tur innom Starbucks og litt shopping frem til halv ti. Middagen ble spist på Zigzag der jeg endelig fikk spise yndlingsretten min fra Madeira igjen – steak on stone. En hel del prøvde seg på alpakka og sa det var nydelig. Jeg klarte ikke spise et så søtt dyr og holdt meg til storfe, men alle gikk i alle all mette og fornøyde ut.

Spiren i Peru: Me llamo Mari - eller noe

Peruanerne virker det som tar heller lett på livet. De smiler og ler og roper etter oss. De er nysgjerrige og lurer på hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og noen lurer sikkert på om vi skal dra snart også, men de aller fleste synes bare det er moro.
   De kjører som gærninger og det finnes ikke gateskilt. Det er 30 000 taxier, antageligvis er det flere av de enn de vanlige bilene. Motorsykler står parkert inne i butikker. Det er mye bråk. Mye musikk. Mye liv.

    Vi våknet alt for tidlig igjen. Klokka 6 denne gangen. Vi trengte ikke være noe sted før 8 og skulle ikke ut å gå før 10. 7 timer tidsforskjell tar på, men lørdag skal vi nok få snudd på det. Vi har nemlig vårt første sangoppdrag her nede. Vi skal synge på ungdomsmøte den kvelden

Mathias tok oss med på vandring til et nytt marked, men vi gikk snart nedover mot katedralen igjen fordi vi ville dit vi hadde vært dagen før. På veien fant vi en stor parade vi ikke vet hvorfor de hadde, men det var folk i kostymer som danset og spilte nedover gatene i Arequipa. Etter en stund med filming ble vi til og med dratt med inn i paraden av noen gutter som ville danse med oss – utrolig gøy!

Formiddagen gikk sin gang i butikkene på markedene og i nærheten, men til lunsj reiste vi til den lutherske kirken Morten og familien hadde hørt til da de bodde her nede for 11 år siden. Vi fikk ekte peruansk mat, noe som var utrolig godt, og øvde til konserten vår. Så ble vi busset av sted.

Turen gikk langt av sted og gjennom byen. Vi forlot det moderne sentrum til fordel for et noe enklere, og noe fattigere sted. Utsikten vi fikk på turen var fantastisk. I Arequipa er vi allerede på 2800 meters høyde (altså like høyt som Galdhøpiggen), men fjellene og vulkanen som ringer inn området er på nesten 2000 meter til og flere steder snøkledde. Dette, kombinert med en enorm sol på vei ned, fargerike hus og klar himmel tok pusten fra de fleste på bussen.

Vi stoppet midt på en grusvei rett nedenfor et falleferdig hus. «Skal vi synge her?» Svaret var ja. Med den villeste utsikten jeg noen gang har fått gleden av å stirre på flere timer i strekk, og med bandet rigget opp på en lastebil skulle vi ha konsert. Jeg tror ingenting kan slå den følelsen vi fikk av å stå der den kvelden.

Morten snakket litt på spansk før vi skulle opp på scenen. Jeg sto sammen med tre små jenter. Hun ene spurte meg igjen og igjen om et eller annet på spansk. Jeg kunne ikke svare henne, men tok noen bilder som tydeligvis var det morsomste hun hadde sett hele dagen.
«Como te llamas?» spurte vi.
«Carmen,» svarte hun. Så spurte hun om vi var fra Norge, eller jeg tror det var det hun spurte om. «Si.»
   Og så var det vår tur og Carmen og søsknene hennes ble stående storøyd å se på koret fra Norge. Vi sang som aldri før og det var fantastisk.