Jeg vet ikke hva de andre ser, men jeg ser et palass og folk som strømmer ned gatene. Jeg ser et stort tre av gull nede på den grønne plassen. Jeg vet ikke hva de andre ser, men jeg ser et sted jeg har drømt om å reise til i 7 år: Machu Picchu.
Det hele startet som klokka fire om morgenen. Det var et rush. Ikke alle var helt friske etter den siste bussturen over fjellet, søvn hadde vært mangelvare hele turen og vi klarte ikke engang å spise ordentlig en frokost. Jeg gjennomgikk mitt eget personlige mareritt da jeg fant ut at batteriet til kamera lå på hotellet og det lå ikke an til å bli en bra dag.
Fire timer med buss tog og mer buss senere sto vi i billettkontrollen med pass i hånda. Sola hadde nettopp titta frem fra skyene som til da hadde hengt tungt over den høytliggende delen av Amazonas jungelen. Turen dit hadde som dere kanskje skjønner vært en opplevelse i seg selv.
Vi begynte med å klatre opp til de høytliggende delene av ruinene og derfra gikk vi i nesten to timer rundt i følge med guide og fikk høre om ofring av tenåringer og syfilis. Det ble fortellinger som jeg hadde lest før da jeg som 11 åring satte i gang med en historie basert i et veldig levende Machu Picchu. En drøm i oppfyllelse. Et underverk krysset av på lista.
Jeg brukte de 45 minuttene vi fikk fri til å bare stirre ut i sola. Skyene hadde lettet og sola brant mot huden. Noen satte av sted mot solporten, men jeg bare satt. Jeg satt fortsatt etter lunsj nede i byen da en gjeng fulgte med Mathias inn i jungelen for å klatre i stiger. Helt ærlig har jeg fortsatt ikke klart å svelge opplevelsen.
Jeg har ikke klart å svelge noe av Peru i det hele tatt og dette var den siste hele dagen vi hadde. 28 timer reise skulle startes på dagen etter. Til Lima, til Amsterdam, til Norge.
No comments:
Post a Comment