“Please.” Et eller annet på spansk. En penn, et papir. En
bevegelse. Han ba meg signere med navnet mitt, sånn som flere andre i koret. Vi
har sunget konsert på Diego Thompson (Skottland represent!) skolen, et
tidligere misjonsprosjekt og en suksesshistorie. Det er 450 elever og strenge
rutiner. Allikevel har flere av elevene kommet løpende ut av klasserommene for
å få autografer og bilder med oss. Z-kjendiser i Peru, hvorfor ikke?
Allerede den natta begynte jeg å føle meg uvel. På vei ned
til den norske skolen begynte det å slå ut. Frokosten gikk ikke ned. Jeg var
svimmel og kvalm og satt i skyggen i stedet for å se på skilpaddene. Jeg var
ikke klar for 6 timer risting til Puno. Jeg var ikke klar for 4500 meters
høyde. Jeg var ikke klar for noe av det som kom til å komme.
Allerede i begynnelsen av turen gjennom ørkenenlandskapet ble jeg dårlig. Jeg var ikke den eneste, men jeg startet det. Kastet opp. Vi stoppet. Jeg hadde et dårlig øyeblikk ved siden av en kaktus, men det føltes bedre etterpå. En liten stund i alle fall.
Stigningen fortsatte og jeg ble betatt av landskapet. Alt var bra helt til vi ble stående på 4500 meters høyde i lang tid. Lungene skrek etter luft. Kvalmen kom tilbake. Det var iskaldt ute. Folk prøvde seg på en oppvarmingsøvelse, men så begynte det å små-sludde. Vi gjemte oss inne i kafeen i stedet. Det luktet parafin og flådd sau. Noen var veldig syke i bussen. Andre begynte å bli veldig syke ute. Jeg vandret meningsløst rundt og frøs. Jeg prøvde å synge litt for meg selv, men det var ikke nok oksygen igjen i lungene.
Da vi endelig kom oss på veien igjen begynte det å snø skikkelig. Vi måtte sakke farten blie flere timer forsinka til Puno. Jeg ble dårlig igjen. Mange ble dårlige. Vi fikk suite, men ikke varmt vann i dusjen. Jeg sovnet ikke den kvelden, jeg svimte av i senga mi.
No comments:
Post a Comment