“My name Marina, this
Diego.” Hun smilte ned mot
gutten hun bar på. Vi sto i en sivhytte, på en sivøy midt på Titicacasjøen,
lokalisert på 3800 meters høyde. Guiden vår hadde fortalt at det bodde 4
familier på akkurat denne øya. De levde av fiske, jakt og turistene, som rullerte
mellom denne og alle de andre flytende øyene. Sola slikket huden. Kulda vi
hadde blitt advart mot var ikke noe sted å finne. Det var en bra dag.
Selv om noen fortsatt var syke etter gårsdagen og alle hadde vært i såpass
dårlig form på vei opp til Puno at vi hadde kuttet ut halve dagsprogrammet,
trillet bussen vår ned mot Titicaca-sjøen i 10-tiden. Vi ble delt i to og kjørt
ut på verdens høyest liggende innsjø med små båter før vi kom til øya der
Marina og Diego bodde. Det var tre damer med barn der, de snakket bedre engelsk
enn alle andre vi hadde møtt i Peru, de hadde vært sitt lille marked der de
solgte håndarbeid. Det var et stille liv. Mennene rodde oss ut på sjøen i
sivbåter og vi ble hjulpet over i småbåtene våre igjen.
På land ble vi møtt av lunsjbokser som ble flittig tømt før vi nok en gang stålsatte oss for en 6 timers busstur (som endte på rundt 8 timer i stedet) over fjellet. Denne gangen var det høyeste punktet 4300 meters høyde og det var færre alpakkaer og færre syke mennesker, men det var likefult høydesyke ute og gikk. Allikevel: det var enda en flott busstur. Vi stoppet bare to ganger og det gikk generelt bedre med folk selv om vi ikke var fremme i Cusco før ti. Nå står en dag med utforskning for tur, før turens høydepunkt: Machu Picchu.
No comments:
Post a Comment